Looped Ut!

Mens andre er i USA med 2 fungerende bein delt på to personer, venter på snø og bedre lys her hjemme eller pønsker på kreative unnskyldninger for å komme seg hjem fra militæret i indre Troms, er det bare Lars som får gjort noe produktivt med dagene og vi misunner han enda mer etter å ha sett denne POV-editen fra baguettlandet.

Nikko og Vegard tester ut ObamaCare

Køa bynner å nærme seg 200 meter allerede halv åtte, to timer før heisen (kaaanskje) åpner. Andre flashback for dagen, denne gangen fra Vietnam 1973. Bombene drønner i snødrevet og folk hoier for hvert smell. Syk stemning. Vi chillern på betonggulvet under et skilt med teksten: «extreme terrain, being like nowhere else you’ve ever skied, leading to possible death» Good times tenker vi mens vi dytter tryne fult av organiske buritos fra lokalsjappa.

Denna fyrn tok det nevnte skilte på alvor fra første stund

Kl. 09:00. « det blir forsinkelser, de “bomber” fortsatt» Sir en dude som kommer ned fra fjellet med feite ski over skuldrene og de karakteristiske røde skipatruljeklærne. Han klare ikke å holde smilet tilbake mens han rister snø fra skjegg og goggler. Sneaky bastards

Omsider åpner heisen. Siste bombe høres i det vi går inn i gondolen…. Pow! Whiteroom de neste 6 timene. Svisj, svosjh, jiiha!

Poppin pillows

Hilse på skiskolen på vei ned...

Skiforbud Djevelberget

Mandag 12. desember sendte Politiet i Tromsø ut pressemelding om at de nedlegger ferdselsforbud i Djevelberget i Tromsø Alpinsenter.

Når jeg var 12 år gammel kjøpte min far meg mitt første par ski med tupper i begge ender og seriøs bredde under foten. Den vinteren tilbrakte jeg stort sett i Djevelberget, som riktig nok ikke hadde de bratteste hengene eller feteste klippene i Tromsøområdet, men en heis og bussforbindelse fra sentrum veide godt opp for dette. Jeg husker fortsatt gleden av ny snø og å løpe hjem fra skolen for å rekke bussen og førsteheisen på ettermiddagen. 8 år, og like mange vintre i Djevelberget senere, kjører jeg ski for en større merker i industrien og reiser verden rundt og lager skifilmer i vinterhalvåret. Grunnlaget for dette ble i hovedsak lagt i Djevelberget og frikjøringsmiljøet rundt det. Jeg reagerer derfor sterkt på Tromsøpolitiets vedtak om å stenge det for ferdsel på vinteren.

Jeg vil starte med å avmystifisere Djevelberget. Bortsett fra navnet er det ikke noe veldig spektakulært ved det terrengmessig. Det er snakk om en knaus på om lag 200 høydemeter med et brattere parti i starten som slaker ut i fin rolig skogskjøring mot bunnen. Jeg har kjørt der både med min 12 år gamle lillebror og 50 år gamle far, til stor glede for oss alle.

Politiet sier de ønsker å redde liv ved å forby ferdsel i Djevelberget gjennom hele vinteren. Problemet med deres løsning er at det uhyrlig sjeldent dør skikjørere i Djevelberget. De siste ni vintrene var det 15 dødsfall i Nord –Norge forårsaket av snøskred (Norges Geoteknologiske Institutt). Av disse var ett i Kroken Alpinsenter. Men på motsatt side av fjellet fra Djevelberget, i fjellsiden ned mot Lunheim. Røde Kors rapporterer ett dødsfall i ved siden av Djevelberget for 21 år siden. Ulykkene de siste ni vintrene skjedde, med unntak av den over Lunheim langt fra Kroken Alpinsenter og Djevelberget, fra Sortland til Tana og det som fins av fjell i mellom.

Uansett er dødsfallene selvfølgelig tragiske, og som samfunn må vi gjøre alt i vår makt for å forhindre slike unødvendige ulykker. Om vi skal følge politiets resonnement må vi derfor forby ferdsel i alle fjell hele vinteren. Jeg tviler ikke et sekund på at dette er en høyst effektiv løsning. Men et slikt forbud strider mot alle våre prinsipper om fri ferdsel i utmark og vil også være, om ikke umulig, svært ressurskrevende å håndheve.

At politiet finner hjemmel i lovverket for dette forbudet skjønner jeg heller ikke. I forarbeidene til de aktuelle paragrafene står det: ”Det må foreligge en kvalifisert risiko for at noen skal kunne bli skadet.”. Det er ikke skredfare hele vinteren, bevis nok er at Djevelberget blir benyttet gjennom hele vinteren, la oss si 100 dager. Det går ikke skred 100 dager i Djevelberget. Det store flertall av dager er det ikke fare for skred og dermed heller ikke risiko for at noen skal kunne bli skadet. Jeg har vanskelig for å se hvordan politiet kan vri denne loven til å gjelde der det ikke foreligger noen fare, men så er jeg heller ingen jurist.

Dette er problemet med tiltakene som har blitt iverksatt tidligere. Å erklære evig skredfare i et område hvor det stort sett ikke er skredfare fører følgelig ikke til at mange retter seg etter forbud mot å kjøre der. Det fungerer ikke å rope ”ulv ulv!” når det ikke er noen ulv, slik politiet og Alpinsenteret har gjort nå de siste åtte årene jeg har kjørt der.

Det som må til er et velfungerende skredvarslingssystem, likt det man finner i de Europeiske Alpene og i Nord – Amerika. Der foretas det en vurdering av stabiliteten i snøen hver dag gjennom vinteren, gjennomført av kompetent personell, som så blir publisert slik at man kan sjekke dette før man drar til fjells. Er forholdene veldig ille stenger de også av de delene av fjellet som er utsatt (bare i anleggene). Jeg vet det var snakk om et slik skredvarslingssystem på skredkonferansen i høst. Om politiet, fylket og kommunen stilte seg bak dette økonomisk kunne vi virkelig begynt å redde liv og unngå unødvendige ulykker til fjells.

I tillegg må selvsagt frikjørere og toppturfolk ta ansvar og utdanne seg selv om hvordan man kan bedømme skredfare, utstyre seg med kameratredningsutstyr og kunne bruke dette før de drar til fjells. Hvis du kjøper feite ski må du kjøpe spade, søkestang, søker og ta et skredkurs også!

Det dør mennesker i trafikken hvert år. Det er likevel få som trekker den slutningen at de skal nekte barna sine å dra på løkka å spille fotball fordi de kan bli påkjørt på veien dit. Man lærer heller barna trafikkvett, å se seg for før man krysser gata og setter opp lyskryss som forteller det når det er trygt å krysse gata. Jeg kan ikke se hvorfor ikke samme prinsipp skal gjelde i Djevelberget. Med skredkurs, riktig utstyr og helst skredvarsling er det fult mulig å benytte seg av det fantastiske frikjøringstilbudet Djevelberget er uten større fare for liv og helse. Heisbasert frikjøring nært byen er et av de få unike tilbudene Tromsø har, ikke ødelegg det!

Good old berget på en middels bra dag.

Vegard´s blogghjørne

Outfit Jakke:Norrøna Lofoten XXL for the G-look på fjellet,  Bokser Devold kaninull farge Magneta purple.  Ellers kan det rapporteres om både høyde og mørkeredsel i det bilde ble tatt. 

Etter forje mer eller mindre suksessfulle midnatts/badetur til øksehøgget skjønte vi at snøen lå i rennene. Og etter rådslagning med Tamokfinnehøvding Jarkko, bestemte vi for å prøve oss på “The MONSTER”, et navn vi fant innbydedne. Så det ble til at vi gikk til angrep på udyret. Etter en kort samtale med hundsledeselskapet CampTamok satt vi igjen med inntrykk av perfekte forhold. Det var nemlig for lite snø til å drive hundkjøring i området, pussys tenkte vi. Øksehøggets stabaser og banning var glemt, selektiv korttidshukommelse på sitt beste. Den drøyt en mil lange innmarsjen så vi ikke på som noe problem. Vi innså dog at det ble litt ambisiøst med de 4-5 timene med dagslys vi hadde til rådighet. Derfor fylte vi primusene med bænsin og Nikolai fant frem sin 35 år gamle gåsedunspose og pakket den i 35l sekken i annledingen sessongens første høyfjellscamp.

Travlelight trasker lightweight mot renna i 8tida

Etter øksehøgget har troen på navigasjonsferdighetene våre sunket til et lavmål. Derfor fant vi det tryggest å ta med It-mann Eirik og hans avanserte satelittnavigasjonssystem. Klokt. Han satte lista fra første stund da han navigerte oss stødig til vollan, og deretter  riktig dal. Og han kunne med stor sikkerhet svare  på om vi skulle ta til høyre eller venstre for grantrær og andre hindiringer som dukket opp på veien. Nikolai velger som sagt å reise lett og enkelt, uten undødige saker og ting. Feller for eksempel trengs ikke. Felleløse Nikko og sigøyneroppakninger til tross staka vi oss innover Vassdalen i Northugstil

Alarm 06:00. Godt og varmt i posen,  verken godt eller varmt utenfor. Fristet lite å hoppe iaction suiten. Mørketid ja. Bynner å gå i Eirik´s flombelysning. Runder hjørnet og der er renna. Brei og fin i inngangen og smalner av i takt med økende hellningsgrad, og ikke minst snø. Snøen er hvit og myk.  Denne gangen slapp vi å vase rundt i mørke, og vi var oppe med cruxet i 11-tida. Vi klatra over, men konstaterte at i kontrast til lengre nede var underlaget i all hovedsak is, ingen vits å fortsette.

Le crux

Lavflyvende ørneperspektiv på Nikko

Slake del av renna. Shlasing

Kort sagt:

Det viser seg at Arvid/the Green machine ikke avgikk med døden, men kun en velfortjent, enukes ferie på forje tur. Han er nå tilbake i fult virke med fornyet livslyst.  - N/N

Nytt på siden er Vegard´s blogghjørne. Her kommer det dagens outfit, uliek selvportretter inkl. speilpose og andre obligatoriske bloggerier. Begynner med et bilde hvor posen satt ekstra bra.  Antrekket er Jakke: Norrøna Lofoten norrona.no 4499,-, Toalettpapir: Lambi tripple lux layer extrasoft 50m, Prix 79,50,-, Hjelm: sweet ….. vpg.no 1399,- Lipgloss- H/M 22.90,-

The "o" Vegards favorit.

Mørketid du skjønne milde… Opp kl. 0500 for å få noen stråler lys, om ikke sol så hvertfall lys. Kjørte mot tamok i det som skulle vise seg å bli the green machines siste tur.

Vegard tele action på blåbærtind

Øksehøgget er ei sprekk i Tamokfjellet som krever rapell i innsteget. Den er gjort mange ganger før av the finsh mafia, så ikke noe veldig ambisiøst. Foruten de faktum at det såvidt er dagslys og en av oss aldri hadde rapellert. Første kan vi ikke gjøre så mye med, men siste problem løste vi i smått beruset tilstand kl. 0200 natta vi skulle dra med å sette opp en liten rapell fra verandan. Det knaket såpass i byggverket at min søster stakk hodet ut og lurte på hva i helvette jeg drev med. Jeg snøvlet begeistret “har klatreskole for noen venner, før vi skal på x-trem mission i morgen” til svar. Hun så ikke Andreas der han sto i hjørnet og går fremdeles med de tanker at jeg arrangerte klatreskole for meg selv og mine imaginære xtrem-friends. Alt er som normalt altså!

Fant fjellet til slutt

Vel fremme i Tamok kom usikkerheten ang. hvordan fjell vi egentlig skulle på. Holdt på å begynne på feil fjell 4 ganger. Endte med at vi dro opp våre Iphone 5´s for lengre samtale med Apple´s altmuligkvinne SIRI. Da hun hadde like lite peiling som oss ble toppturmaskin KUGO´s side svaret. Vi samanlikna bilder med kartet, for så dobbelsjekke mot de grå-svarte konturene av noen fjell vi skimtet i det fjeren. Snø var det ikke på noen av fjellene, så vi belaget oss på å traske de 1200 høydemeterne til fots, med eneste mulige nedfart i renna vi håpet å finne på toppen. Litt problemer på vei opp med Berit som røska godt, kramper osv. men kom til toppen rett før mørket, renna var der! Nightmission i ukjent trang renne, good times tenkte vi i det vi firte oss over kanten og ned i skyggene av de 20 meter høye veggene. Opplyst av kun en petzl Tikka 30 Lumen som etterhvert måtte holdes mella tenna grunnet ødelagt strikk navigerte vi nedover i brillefin snø.

Andreas og Berit

Foto: KUGO Øksehøgget en noe lysere vårdag. Øverste 1/3 var steinete, smalt og vanskelig å få kjørt sammenhengende svinger.

Vegard sendte de andre først for å se om rapellfestet holdt og firer seg her ned som sistemann.

Det var først når vi kom ned helvette begynte. Stor steinur dekket av snø, vassing i elver med vann til navla og fremdeles med hodelykta godt planta mella tenna som eneste lyskilde. Våte og kalde etter 9 timer på tur så vi frem til å sette oss bilen og få i gang varmen. Men det viste seg at iløpet av våre strabasiøse timer på tur hadde the green machine sovnet stille inn og ville ikke starte.

Lys i mørket, mens lykta enda sitt på hodet.

Arvid/the green machine kjørte sine siste mil den dagen

Etter uttallige gjennoplivingsforsøk fastsatte vi med stor sorg dødstidspunkt til kl. 16:58. Falcken ble ringt og før vi viste det lå vi utenfor toalettet på Statoil, Vollan og nøt gratiskaffe i et forsøk på å døyve sorgene.

Andreas og Nikolai chillærn utfor det meget trafikerte toalette på Statoil.

Early season is shark season. Having learnt the hard way we brought our rock skis and spent the weekend in Tamokdalen and Lyngen in Troms, Norway. Where we got the most out of the white stuff dusting the peaks, while trying to catch a last glimpse of the sun before it disappears. Having spent the summer on the couch watching Disney classics, we had the time of our life on shaky legs feeling a bit like Bambi doing our first hesitant turns of the season.

Looped ut!

PÅ: Vegz nd Augz
Etter en hard vår på skiene med mange knall og fall dro vi til Syyyden. Delvis for å lære å smøre på brødskiva sjøl, slapp av i sola og kom på rett kjøl, men lurte også med oss våtdrakter og isoporfjøler. Fløy ned til portugal med et nyanskaffet telt av typen JAZZ 3 (engangs,enduks,enstangs,enpluggs) til en verdi av 300 kr. Hadde ambisiøse planer om å holde turen på et nogenlunde fornuftig budsjett ser dere… Derfor droppa vi også solkremen, den kosta jo 3 euro! kjøpte 10 liter vann og 2 paller bønner og hika til Punta Ruvia, en strand 2-3 timers gange fra Sagres. Her var det ingen skygge, ingen vind og 30 gode varmegrader, hardt for to vinterbleke nordlenninger. Slo opp telt her, men for varmt til å ligge inne. Faen.. hvor er solkremen. Skulle droppa 4 bokser bønner tenkte vi med oss selv mens vi hørte øyelokkene våre boble i solsteken…Jaja, surfa fikk vi! Finfin høyrepoint!

August med vinnj i håret på vei mot Sagres

Arbeidsfordeling...

Det ligg i hoften

Punta ruvia

Taliban innleid for å sette opp engangsteltet

Siste bønneboksen på ei stund...

13 Tyske party-pastorstudenter på spontantur i Porutgal

Dette er en film fra Juhas sesong med topptur på Kvaløya og i Tamokdalen.